3.7. Staten, parlamentet og PKK på 1990-tallet

A) Fortsatt hard statlig undertrykking

Den nye fremgangen til PKK ble på ingen måte møtt med begeistring fra de tyrkiske myndighetene, som tvertimot fortsatte sin harde kurs over for opprørerne. Alene under Newroz i 1992 ble 103 ubevæpnete demonstranter drept av tyrkiske sikkerhetsstyrker, og enda flere såret - inkludert både vest-europeiske og tyrkiske journalister, bl.a. fra den borgerlige Sabah (Völkermordanzeige 1993:77). I august gikk det ut over provinshovedstaden Shirnak som ble lagt fullstendig i grus og aske ved hjelp av helikoptre, raketter, mortere og granater. Hundrevis av mennesker ble drept, arrestert og torturert, mens resten (omkring 20.000) ble tvunget på flukt. Selv om militæret beskyldte PKK for å ha provosert frem ødeleggelsene ved et stormangrep, viste det seg likevel at det var bolighus som var blitt utbombet, mens posten og politihovedkvarteret stod uberørt (Imset 1992:201, Völkermordanzeige 1993:84). Et par dager senere var det møte i MGK, som besluttet å "forfølge terrororganisasjonen overalt; i fjellene, på landet og i byen, samt i inn- og utland". Den regjeringsvennlige høyreavisen Hürriyet siterte ivrig fra vedtakene (29.8.92), og beskrev hvordan Tyrkia nå skulle lære av Mossad og gjennomføre operasjoner mot kurdere i utlandet akkurat som tilsvarende israelske aksjoner mot palestinere (Völkermordanzeige 1993:86-87). Den neste måneden slo EU-parlamentet fast at i tillegg til 1.300 dødsfall i den militære kampen det året, var det skjedd 205 "utenomrettslige henrettelser utført av sikkerhetsstyrkene" (Völkermordanzeige 1993:87). (NOTE 130). Tidligere hadde det dessuten bare vært mindre tyrkiske militæraksjoner ("hot pursuit"-operasjoner) over grensen til Nord-Irak/Sør-Kurdistan, men som en følge av Golf-krigen (og oppløsningen av Sovjetunionen omtrent samtidig) fikk Tyrkia nå muligheten til å rykke frem sine posisjoner: I løpet av 1991 ble det gjennomført tre større tyrkiske operasjoner, og alene i august var det 40.000 soldater som krysset grensen til Nord-Irak (Imset 1992:199). Den USA-ledete militæralliansen mot Saddam Hussein utsatte nå Irak for en massiv teppebombing, og i løpet av noen uker under Golf-krigen ble det kastet flere bomber enn under hele Vietnamkrigen til sammen (Ciment 1996:119). Antallet desertører i den irakiske hæren var voksende, og mot slutten av krigen brøt det ut opprør blant kurderne i den nordlige delen av landet. De gamle partiene PUK og KDP hadde ingen kontroll over situasjonen, og i en knapp måned i mars 1991 var det en spontan og kaotisk rådsbevegelse som satt med makten lokalt (NOTE 131). Da Saddam Hussein igjen følte seg litt mer sikker i stolen lot han øyeblikkelig kurderne få merke sin vrede: Den kombinerte effekten av de tyrkiske, "allierte" og irakiske bombingene var en enorm flyktningestrøm på millioner av mennesker, og en lokal diplomat beskrev det som om "hele Nord-Irak hadde reist seg opp for å begynne å vandre". En halv million ville til Tyrkia, mens en hel million gikk til Iran (McDowall 1996:426, Ciment 1996:98). Tyrkia protesterte høylytt mot å bli oversvømmet av opprørske kurdere, og fikk til slutt gjennomslag for at FN skulle konsentrere flyktningene i oppsamlingsleire langs grensen. Samtidig besluttet "de allierte" å innføre en flyforbudssone (Operation Provide Comfort) nord for den 36. breddegrad, der kurderne skulle få opprette sitt eget parlament og utvikle et regionalt selvstyre. Ved det første valget i mai 1992 ble resultatet imidlertid at bare de to store partiene PUK og KDP ble representert, med 50% av plassene til hver (NOTE 132).

For Tyrkia var dette en torn i øyet, selv om de snart fikk de to dominerende kurderpartiene over på sin side. Det nye parlamentet innførte f.eks. straks restriksjoner mot PKKs antatt 5.000 geriljaer i grenseområdene, noe som PKK gjengjeldte ved å advare lastebilsjåfører mot å krysse grensen med varer og forsyninger. I oktober 1992 gikk derfor den nye kurdiske regjeringen til angrep på PKK med 10.000 peshmerga-soldater, i samarbeid med tusener av tyrkiske tropper. Mens PKKs Osman Öcalan mente geriljaen tapte 150 soldater, mente den tyrkiske generalstabssjefen at tallet var 1056 og kanske så høyt som 4.500 (McDowall 1996:436. Middle East Report, juli-august 1994). Uansett ble angrepet likevel ikke den seieren som Tyrkia hadde håpet på, ettersom soldatene og lokalbefolkningen var lite villige til å delta. På det tidspunktet hadde PKK vært i området i en årrekke og oppnådd betydelig lokal støtte, mens tyrkiske flyangrep på sin side hadde bidratt til å gjøre lokalbefolkningen fremmed over for Tyrkia. Bare få dager etter angrepet var begynt slo PUK- og KDP-lederne da også fast at målet ikke var å ødelegge PKK, men bare å tvinge det ut av området; evt. bare å få det til å slutte med angrep på Tyrkia som deretter førte til straffeaksjoner som gikk ut over lokalbefolkningen.

Sammenlagt varte operasjonen i 40 dager, og selv om den ble stoppet var det mange spekulasjoner i ettertid om PKK hadde fått et virkelig knekk. ARGK påstår at de selv mistet 210 geriljaer, mens Tyrkia tapte fem ganger så mye — dvs. over 1.000 soldater (Çelik 1995:47). Likevel var det mange som mente at konsentrasjonen av hele 5.000 geriljasoldater i Nord-Irak 1991-92 betød en klar militærstrategisk linjeendring, som nå hadde vist seg å være svært farlig og overmodig. Det gikk rykter om at Öcalan ble utsatt for svært hard kritikk, særlig fra sin bror Osman Öcalan, for å ha undervurdert behovet for politisk arbeid (dvs. folkelig mobilisering) og overvurdert ARGKs muligheter for konvensjonell krigføring. Det gikk også rykter om at PKK-enheter var begynt å desertere. Samtidig ga Syria offisielt ordre om å stenge de militære treningsleirene i Bekaa-dalen, slik at PKK var nødt til å flytte til andre fasiliteter (i praksis var dette imidlertid en kosmetisk manøver; PKK fikk i hovedsak fortsette som før på en plass i nærheten) (McDowall 1996:436). Da vinteren som vanlig la en demper på konfrontasjonene, var det derfor mange spekulasjoner om PKK mon hadde blitt knekket. Og da Öcalan kom med sitt fredsutspill i mars 1993 var det flere som tok det for et svakhetstegn.

B) Özal og den 1. våpenhvilen

Ved inngangen til 90-tallet pågikk det åpenbart en intens maktkamp innad i den tyrkiske toppledelsen; dels over den beste strategien over for kurderne, men også over maktdelingen mellom de sivile politikerne og den militære generalstaben. Helt siden 1961 hadde alle tyrkiske presidenter vært tidligere høytstående offiserer, fortrinnsvis generaler. Oktober 1989 ble denne tradisjonen brutt av Turgut Özal, som tok over etter kuppgeneralen Kenan Evren (NOTE 133). Med golfkrisen fra august 1990 klarte Özal dessuten å bruke sin posisjon til å styrke presidentembetet, bl.a. ved å ta selvstendige initativer uten om militærledelsen og å knytte hemmelige kontakter med de kurdiske partilederne i Nord-Irak (Imset 92:195-197). Den kurdiske serhildan hadde lagt et stort press på politikerne, og ved inngangen til 1991 foreslo Özals etterfølger som ANAP-leder, Mesut Yilmaz, noe så dristig som at kurdisk skulle bli Tyrkias andre offisielle språk, mens presidenten selv kunngjorde at han kunne akseptere idéen om en autonom kurdisk region i Nord-Irak. Det var på dette tidspunktet at Öcalan var begynt å signalisere forhandlingsvilje; bl.a. ble han sitert for at "løsrivelse fra Tyrkia ikke ville bli aktuelt før etter 40 år".

Selv om det fortsatt var voldsomme konfrontasjoner på bakken, var det med andre ord mulig å spore en viss vilje til liberalisering og relativ åpenhet, bl.a. gjennom en åpning for å bruke kurdisk i privatsamtaler og for å stifte pro-kurdiske partier og aviser fra april 1991 (NOTE 134). Det kom også nye lover som offisielt skulle kanalisere kurderspørsmålet over i legale og parlamentariske baner, selv om den harde undertrykkingen ble videreført gjennom kraftige innskjerpinger i "anti-terrorlovene" (NOTE 135). Samtidig ble det innført et amnesti for landets fanger, noe som imidlertid også var en ganske tvetydig affære (NOTE 136). Likevel var alle disse tiltakene svært kontroversielle, og førte til heftige protester i de tyngste tyrkiske maktsirklene. Dessuten fulgte hæren nøyaktig den samme kursen som før, slik at den i løpet av 83 dager med våpenhvile klarte å avfolke hele 32 landsbyer og drepe 112 geriljakrigere samt 32 sivile (Çelik 1995:49). Trass dette valgte Öcalan å forlenge den ensidige våpenhvilen, men allerede dagen derpå (17. april 1993) døde Özal plutselig og uventet av et hjerteslag. Etter en kort periode med forvirring ble det Süleyman Demirel som tok over som president, mens Tansu Çiller ble DYP-leder og ny statsminister. Dermed var også den relative åpenheten forsvunnet, og det offisielle Tyrkia vendt tilbake til en ren militær løsningsmodell:

Den tyrkiske hæren hadde ikke vist så mye som en flik av forhandlingsvilje, og hadde tvertimot besvart våpenhvilen med en fornyet offensiv. Hundrevis av mennesker ble skutt, enda flere arrestert og atskillige landsbyer ble ødelagt. Særlig Kulp og Lice fikk gjennomgå, og på en enkelt dag i juli døde det 75 sivile, soldater og geriljaer. Ved utgangen av juli 1993 var antallet døde siden 1984 steget til 6.500 mennesker, et tall som var blitt til 10.000 før januar 1994 (McDowall 1996:438). Likevel gikk det en hel måned fra Özals død i april frem til PKK hadde oppbrukt sin tålmodighet: 24. mai stoppet en gruppe geriljasoldater en buss nær Bingöl med 35 soldater på perm. Alle sammen ble henrettet og aksjonen fikk mye omtale i media (selv om det ikke ble skrevet noe om de 12 geriljasoldatene som hadde blitt drept i området dagen før, eller om de konstante og bevisst provoserende luftangrepene mot utvalgte PKK-enheter). Derimot var det mye spekulasjon i om PKK ikke hadde kontroll over sine styrker, ettersom våpenhvilen enda ikke formelt var blitt opphevet av ledelsen (Imset 1995:32). Uansett slo PKK nå hardt tilbake, og frem til 30. juli stod de bak drapene på hele 352 soldater og 52 landsbyvakter. I dette tidsrommet mistet de selv 138 geriljakrigere (Çelik 1995:48).

C) Tansu Çiller og Susurluk-staten

Med oppløsningen av Warszawapakten, Sovjetunionen og Jugoslavia var det plutselig skapt en helt ny og mye og mer ustabil maktbalanse både i Øst-Europa, på Balkan og i de tidligere sovjetrepublikkene med grense til Tyrkia som Aserbajdsjan, Armenia og Georgia (NOTE 137). Og etter Saddam Husseins invasjon av Kuwait i 1990 var Irak definitivt oppgitt som vestens allierte i Midtøsten. Dermed var det skapt nye muligheter for de vestlige interessene knyttet til utvinning og transport av de store olje- og naturgassforekomstene i regionen (inkludert Kaspia-havet), i tillegg til fremveksten av nye markeder. På dette tidspunktet var Tyrkia blitt den tredje største mottakeren av støtte fra USA etter Israel og Egypt, etter at Washington hadde slettet en større gjeldspost på $47 milliarder og økt importkvoten for tyrkiske tekstiler som takk for innsatsen under Golf-krigen (O’Ballance 1996:183). Situasjonen betød en helt ny åpning for Tyrkia til å bli en virkelig regional maktfaktor, dels som de vestlige lands forpost gjennom NATO, men også som en selvstendig aktør og til og med "brobygger mellom Europa og Orienten". Dermed kunne også de gamle pan-tyrkiske visjonene igjen bli vakt til live, sammen med drømmen om et muslimsk og "ny-osmannisk" rike. (NOTE 138).

I virkelighetens verden kom 1990-tallet til å bli en svært lite glamorøs affære, preget av mange motsattrettede tendenser og svært mye vold og kriminalitet helt opp i de øverste tyrkiske maktsirklene. Mye av dette kan illustreres ved å se nærmere på karrieren til DYP-lederen Tansu Çiller, Tyrkias første kvinnelige statsminister fra 1993 til 1996 og deretter utenriksminister 1996-1997 (NOTE 139): I den første perioden stod hun i spissen for å få Tyrkia inn i en tollunion med EU (Den ble ratifisert 13. desember 1995 av EU-parlamentet, som imidlertid samtidig apellerte om å søke en politisk løsning) og for en nærmere tilknytning til Israel, men i den andre perioden var hun og DYP juniorpartner med islamistpartiet Refah, som var svorne motstandere både av "den europeiske frimurerklubben" og "den imperialistiske sionismen". Endelig hadde hennes pan-tyrkiske ambisjoner ført til et lyssky utenrikspolitisk engasjement, f.eks. det mislykkete kuppforsøket mot Asjerbajdsjans statsminister Haydar Alijev (NOTE 140), mens den fortsatte krigen mot kurderne hadde fått henne til å gi militæret frie tøyler og å ta inn igjen MHP-fascistene i varmen (NOTE 141). Endelig gjorde hun også en rekke kurdiske forretningsmenn til sine rådgivere, selv om de personlig hadde store økonomiske interesser i å fortsette krigen. I følge stabssjefen Doghan Güresh var Çiller imidlertid like mye verdt "som 30 generaler til sammen", fordi hun lot militæret gjøre som de ville (Imset 1995:32). Det var på dette tidspunktet det ble vanlig å snakke om "en stat i staten", og om sammenblandingen mellom stats-, mafia- og partipolitiske interesser. Mye av dette ble avslørt med Susurluk-ulykken (se note 81), men mye er fortsatt unndratt offentlighetens lys (og det er fremdeles flere mistenkte blant parlamentsmedlemmene, inkludert Tansu Çiller personlig). Januar 1997 beskyldte også en tysk domstol henne for å være innblandet i narkotikasmugling, samtidig med at det kom frem at hun sannsynligvis hadde operert som en CIA-informant gjennom atskillige år (NOTE 142). Skandalene tok etterhvert stadig mer omfattende og internasjonale proporsjoner, samtidig med at krigen mot kurderne førte til et hittil usett omfang av menneskerettsbrudd og dødsfall (NOTE 143). Krigshandlingene var svært omfattende, og landsbyer og hele lokalsamfunn ble systematisk utslettet under parolen: "Hvis PKK har det som fisken i vannet, da må også vannet tømmes ut". Før utgangen av 1994 var antallet døde fordoblet til 20.000, mens antallet "evakuerte" landsbyer var på minst 2.000. Tortur og skyting av sivile var blitt så utbredt at folk rett og slett flyktet for sine liv; i 1990 var det f.eks. bare 350.000 innbyggere i Diyarbakir, men allerede i 1994 hadde tallet sannsynligvis vokst med en million. Omkring 20.000 mennesker hadde flyktet til Nord-Irak (McDowall 1996:438).

Ofrene for denne politikken var ikke alene de tusener av tapte menneskeliv, men også den sosialdemokratiske koalisjonspartneren SHP som gikk fra å være det største partiet ved valget i 1991 (med 28% av stemmene) til å så vidt klare 10%-grensen i 1995 (NOTE 144) I stedet ble SHP (som nå hadde tatt tilbake CHP-betegnelsen) overhalt av Bülent Ecevits sterkt anti-kurdiske "Demokratiske Venstreparti", som fikk over 14% av stemmene, mens islamistene stormet frem til nærmere 25% etter en kampanje rettet mot korrupsjon og mot overgrepene utført av militæret. Også MHP gjorde sitt beste valg noen sinne, selv om deres 8,3% ikke var tilstrekkelig til å bryte sperregrensen. Følgelig mistet de sine posisjoner i parlamentet, som i stedet ble overtatt av 7 personer fra det islamist-fascistiske BBP, innvalgt på ANAP-listene.

Dermed var Tyrkia vendt tilbake til en periode med skiftende og delvis "umulige" regjeringskoalisjoner etter et helt tiår med ANAP-flertall i parlamentet. 1991-1995 var det de gamle hovedmotstanderne fra 1960- og 1970-tallet som gikk sammen, dvs. de konservative i DYP ("Den sanne veis parti", arvtakeren etter Demokratene/Rettferdighetspartiet) og sosialdemokratene i SHP. To ganger ble dessuten kortvarige ANAP-koalisjoner under Mesut Yilmaz (1996, 1998) avsatt pga. korrupsjonsanklager, mens islamistene rakk å være i regjering bare én gang (juni 1996-juni 1997) før de ble forbudt etter påtrykk fra militæret. Deretter gikk statsministerposten over til Bülent Ecevit. Som følge av den dramatiske situasjonen etter arrestasjonen av Öcalan i februar 1999, kunne hans parti DSP imidlertid profittere kraftig på den økende nasjonalsjåvinismen. Ved valget i april 1999 gikk DSP frem til 22% av stemmene, slik at Ecevit 20 år etter hans valgseire på 1970-tallet igjen kunne kalle seg leder av landets største parti. DSP har imidlertid et mange ganger svakere partiapparat (Lange 1998), til forskjell ikke minst fra MHP (som ble nr. 2 med 18% av stemmene) og Fazilet (arvtakeren etter Refah, som gikk ned på en 3. plass med bare litt over 15%). Og i betraktning av at det slett ikke er blitt løst noen problemer for regjeringen — utover at Öcalan er blitt arrestert — er det med andre ord ikke noe som tyder på at Tyrkia kan regne med mer stabilitet på den andre siden av år 2000, men snarere nettopp mindre stabilitet og mer uro.